Terje Mjåtveit

En jordnær kar

Terje Mjåtveit (60) har brukt hele livet på å jobbe for og med folk og fe i Hå kommune. Nå er gardsdriften overlatt til sønnen, mens han selv er dreng. Det gir desto mer tid til lokalpolitikken.

Tekst og foto: Siri M. Helstrup

Terje Mjåtveit

På fritiden hjelper Terje Mjåtveit gjerne sønnen med gårdsarbeid. Og selv om han bor rett ved Håelva, driver han kun med stemmefiske.

Det begynner som en Tønes-sang: ”Kem har tatt fluesmikkå? Eg finn’o ikkje!” Men med et mer positivt utfall – i alle fall om man ser det fra et menneskelig perspektiv: Vepsen møter sitt endelikt ved første smekk. Freden kan atter senke seg over lunsjbordet der ulike etater som skal hjelpe innbyggerne i Hå kommune, er samlet.

Blant dem som nyter matpakken her er tidligere ordfører Terje Mjåtveit, nå prosjektleder for ”Ungdom i Arbeid”.

– Det er ikke bare-bare å være ungdom i dag! Det er for eksempel ikke alle som finner seg til rette i skolen – og de må vi hjelpe!

Nært og kjært

Samfunnsengasjementet har Mjåtveit fått inn med morsmelka:

– Jeg kommer fra et hjem der Far var politisk engasjert, så da har liksom jeg også alltid vært det. Så har jeg gått gradene opp lokalt, men har aldri hatt ambisjoner om å gå nasjonalt.

For Mjåtveit trives best i det åpne Jærlandskapet.

– Jeg har jo reist litt rundt, for eksempel til Finnmark der svigerinnen min bor. Men det er alltid godt å komme hjem igjen. Eg liga meg jysla godt i nærmiljøet!

Oppveksten på familiegården som han etter hvert overtok, har også bidratt til interessen og engasjementet:

– Jeg er veldig interessert i dette med jordbruk – det har vært en fantastisk utvikling. Men, med all denne fortettingen i regionen tenker jeg også på de som skal bo i de tette leilighetene. Det er noe med dette – folk trenge loft!

Mjåtveit puster ut, tenker litt over temaet.

– Vi må prøve å styre utviklingen, for det må jo også være rom for bedrifter og andre til å ekspandere.

Hjelpsom mann

Fra 2003 kunne Mjåtveit smykke seg med kommunens ordførerkjede, som representant for Nærbølista.

– Jeg ble veldig overrasket da jeg ble valgt, ler han. – Jeg begynte jobben med å gå til rådhuset og si at jeg måtte få hjelp.

Det fikk han, og er svært fornøyd med samarbeidet.

– Jeg synes vi fikk til mye bra.

Han følte ikke han måtte endre seg for å tre inn i den nye rollen:

– Jeg er jo en enkel bondegutt, og jeg synes ikke vi må være noe annet enn det vi er. Jeg hadde mange gode kollegaer, og vi var ikke alltid enige – men vi samarbeidet godt.

Ingen negative erfaringer eller konsekvenser?

Mjåvtveit trekker litt på det:

– Nei … Men det hendte vel at noen sa ”ka e det du har stelt i stand nå!”. Jeg var kanskje litt rask til å love ting, smiler han. – Men hvis vi har mulighet til å hjelpe noen, så er det vel det vi skal gjøre? En tilsynelatende bitte liten sak kan være enorm for den det gjelder!

Uten terskel 

Terje Mjåtveit

– Ordførerjobben ga meg god lærdom i å lytte til folk, sier Terje Mjåtveit.

Da Mjåtveit forlot ordførerkontoret i 2011, søkte han på stillingen som prosjektleder for Ungdom i Arbeid.

– Jeg hadde jo hørt om problemene i forhold til ungdom som faller utenfor, men det er forskjell på statistikk og ”virkeligheten”. Jeg ble veldig overrasket da jeg gikk inn i det.

Overraskelsen har vært av både det positive og negative slaget.

– Jeg har lært at veien fra suksess og ned, er veldig kort! Og det er veldig harde krav til ungdommen i dag; De skal begynne på videregående skole med ett nytt miljø, nye venner og så videre. Da kan det være vanskelig å finne ut hva en vil. Har man da noen å snakke med? Foreldre? Venner? Det er ikke så lett å finne fram, og kommer man litt skjevt ut, er det utrolig vanskelig å hanke seg inn igjen.

Mjåtveit er følgelig opptatt av at terskelen for å komme til ham, skal være lav.

– Det er egentlig ingen terskel for å komme hit! Derfor jeg også valgt å ha kontor her i kjeller, med egen inngang.

Men han vil understreke at dette ikke er en jobb han gjør alene:

– Det er egentlig ikke noe hokus-pokus. Men jeg hadde aldri fått det til uten støtten fra Hå kommune og det gode samarbeidet med NAV Hå, Veldlikehaldsverkstaden ved Eldar Ueland, oppfølgingstjenesten ved Helge Torgersen og Ragnar Hellvik som jeg samarbeider med her på huset. Jeg føler at vi lykkes når vi dreg i lag.

Mer enn olje

Ungdommene som finner veien til Mjåtveit, kan være henvist fra NAV, oppfølgingstjenesten eller via bekymrede foreldre.

Når vi jobber i lag, minner vi hele tiden tiden gutterne og jentene på at de har skolerett fram til 21, så selv om de ikke trives der nå, er …

– Vi må prøve å begynne litt tålig – ta det på deres premisser. Det viktigste er å skape en gjensidig tillit, forteller han.

Og det som er målet er altså at ungdommen skal ha noe målrettet å fylle dagene med.

– Så lenge man er i stand til å jobbe, mener jeg vi skal legge til rette for det.

Og det finnes muligheter også utenfor oljebransjen:

– Innenfor oljå trengs det så enormt med dokumentasjon for å få jobb, og det er ikke alle som finner seg til rette i skolen. Men, det er ikke sånn i alle næringer. Og det går også an å starte andre steder og ha oljebransjen som delmål.

Skole på timeplanen

Samtidig understreker Mjåtveit & co. alltid viktigheten av skole:

– Vi minner hele tiden guttene og jentene om at de har skolerett fram til de er 21, så selv om de ikke benytter seg av den dette året, passer vi stadig på å minne om søknadsfrister for neste år.

I samarbeid med andre etater og bedrifter i kommunen, arrangeres det kurs innen fag der det er manko på arbeidskraft. For eksempel i sveising, der kurs nr. 3 starter opp 22. september.

– Vi er veldig strenge i forhold til kurs med tanke på oppmøte og deltakelse. Men dropper de ut og det går galt – ka ska me då gjørr? Når noen detter – og det er det alltid noen som gjør – må vi hjelpe dem opp igjen.

Han glemmer heller ikke sine egne, og er opptatt av at barnebarna skal gå på skole og finne seg et arbeid.

– Men det var ikke så lett å formane da ei av jentene hadde funnet karakterboka mi – jeg var ikke akkurat noe skolelys. Men det sto i alle fall av og til ”Han kan hvis han vil”, ler Mjåtveit.

Døråpner

Selv stortrives Mjåtveit i jobben sin.

– Det er utrolig givende å se hvor bra det kan gå hvis folk bare får muligheten til å komme inn et sted og vise at de kan.

Og her kommer Mjåtveits lange engasjement i nærmiljøet til nytte:

– Jeg kjenner så utrolig mange, og ser det som min oppgave å være døråpner. Og bedriftene i Hå har så langt vært utrolig positive. Jeg prøver å selge ungdommene inn akkurat som fotballspillere, ler han.

Mange har startet med praksisplass og deretter fått fast arbeid i bedriften.

– Jeg mener at ungdom har vi bruk for, uansett om de ikke er så opptatt av teori. Og det er ikke alltid det skal så mye til for å erfare noe positivt. I stedet for å ty til ødeleggende, negative ting.

Ifølge Mjåtveit gjelder det å finne rette veien inn.

– Og etter en tid i arbeid, der ungdommen gjerne har fått sin første og andre lønning, då skjer det någe!

Godt nok

Mjåtveit bor fremdeles på familiegården, selv om sønnen har overtatt driften.

– Vi bygde hus der da vi giftet oss i 1975 og bor der fremdeles.

Og hva gjør prosjektlederen utenfor arbeidstid?

Jobber.

– Jeg er en del med på garden – det liker jeg. Ellers bruker jeg jo mye tid på lokalpolitikk, det har nok blitt en livsstil.

Så det har alltid vært mange henvendelser både på kveldstid og i helger.

Eg har ei tålmodige og goe kåna! Det hadde ikke gått uten. Og så er jeg jo enormt opptatt av det jeg jobber med nå. Her er det store utfordringer, både for kommunen og ellers. Det er liksom noe som skjer for tiden: Vi trodde vi hadde det fredelig og fint, men når vi ser alt som skjer rundt i verden …

Mjåtveit mener vi har blitt litt vel materialistiske.

– Vi skal ha båt, bil, reise verden rundt. Men hva med helsa? Hvis vi klarer å komme oss opp om morgenen, spise maten, har det rimelig greit med familien og fred med naboene – har me det ikkje bra nok då? Hvor skal vi hen? Dette jaget er med på å stresse opp ungene. Jeg forstår jo at de trangbodde må ut og ha litt luft, ler Mjåtveit. – Men jeg synes vi må sette litt mer pris på selve livet!

(Publisert i Næring på Jæren 7/14, i portrettspalten “Særing på Jæren”)

Advertisements